Jeg holdt på å lete etter noe. Det jeg lette etter fant jeg
ikke, men mens jeg lette etter det som jeg ikke fant, fant jeg noe annet.
Fotoposten fra juni 2001. Fotoposten er en
papiravis som tidligere ble utgitt til medlemmene i Sandnes Fotoklubb. I avisa kunne jeg
lese om den første hytteturen fotoklubben var på. Det var til Karmøy og det ser
ut til at vi hadde det like kjekt da som når vi reiser på tur nå.
Med tillatelse av ”journalisten” gjengir jeg ordrett hva som
stod på trykk i juni 2001:
Med enerett for Fotoposten:
KARMØY, CUBA, ”KALLEN” OG HARALD
HÅRFAGRE.
Alle liker å reise. Noen reiser til
Syden, andre til Island, eller Afrika, Thailand og Cuba. Mens andre foretrekker
mer kjente hjemlige farvann som Sykkylven, Lovardsnosi, Tisserdalshøgda,
Mortavika og Karmøy.
Ikke er det store forskjellen på disse land og steder heller. Ta for
eksempel Cuba og Karmøy. Sier vi disse navnene fort blir det ikke store
forskjellen. Bare prøv Cuba – Karmøy, det ble nesten det samme.
Cuba sin mann i Havanna, Castro, blir nesten som vår mann i Hommersand.
Bare prøv, Castro og Kalle, det ble nesten helt likt det også.Hovedstaden Havanna og Avaldsnes er det heller ikke store forskjellen på. Alle som var tilstede da Harald Hårfagre samlet Norge til et rike, vet at han vill ha Avaldsnes til hovedstaden i landet. Med bakgrunn i dette, samt for alle oss som er så heldige å få tilbringe flere uker av ferien hvert eneste år på Avaldsnes er konklusjonen helt klar. Avaldsnes er minst like eksotisk som Havanna.
Hjemmerullede Havanna sigarer har vi ikke, men det gjør ikke noe for noen av oss ruller selv.
På bakgrunn av disse opplysningene så noen av Sandnes fotoklubb sine medlemmer ingen grunn til å reise til Cuba når vi kunne reise til Karmøy. Så tenkt så gjort. Etter nøye planlegging og mange sorgløse netter, kom endelig avreisedagen. Avskjeden med familie og venner ble for mange en sterk opplevelse, men bare 1 time og 10 minutter senere, da fergen la inntil kai i Skudeneshavn, var denne sorgtunge stunden som blåst bort. Forventningene til helgen var av en annen dimensjon, helt ute av menneskelig kontroll, men de ble innfridd.
En slik vellykket tur kan ikke forbigås i stillhet. Dette må på trykk med fete overskrifter. Fotoposten, landets ledende fototidsskrift tar saken. Selv om det blir sterk kost for noen av oss, må sannheten frem i lyset. Det er best for rikets sikkerhet og landets befolkning at de får vite hva de gikk glipp av. Dette er også best for de som var med, men ikke helt med. De som var tilstede, men fraværende. De som skulle ha vært med, men som ikke var med. Til sist men ikke minst de som ikke var med, men som burde vært med.
Etter å ha lest de følgende sider bør de fleste tenke seg godt om før de blir sittende hjemme en annen gang.
OG DERES REISE TIL VERDENS NAVLE.
Fredagen ankom vi Skudeneshavn i styrtregn. Tross i været hadde alle
sammen en positiv innstilling. Slike små bagateller skulle ikke legge en demper
på helgen. Vi konkluderte med at det var en fin kveld til pleie av det sosiale
liv.
Rekene kom raskt på bordet. Etter tidligere reklameinnslag av John S
skulle de kjøpes direkte fra reketråleren i Skudenes. Her må det ha skjedd en
liten glipp. Da disse rekene var av størrelse xl MÅ de vært fisket på Sirevåg.
Innimellom disse store, feite, flotte rekene, som var stemplet under
paringsleken med ”made in Sirevåg”, hadde det lurt seg noen små, tafatte,
bleke, ikke helt ufarlige saltvannsreker. Levert av en tvilsom, langhåret,
pengegrisk oljearbeidene ungkar fra Kvitsøy. Disse blekansiktene ble raskt
luket bort og sendt tilbake med første båt til den samme tvilsomme, langhårete
sjelen på den vindharde holmen. Det viste seg senere at alt sammen var kjøpt på Sandnes. Kassedamen på Helgø tok imot kontantene med nervøse rykninger over midjen, skjelvende hender og tårer i øynene, i samme øyeblikk som 800 000 nordmenn holdt pusten i spenning.
Ramsy ble stemt ut av Big Brother.
Da var vi privilegerte som var på fototur til Karmøy uten TV.
Rekene skulle vært fra Skudenes, men p.g.a. kvalitets beviste klubbmedlemmer kom de fra Sirevåg, ispedd noen utskudd fra Kvitsøy. Alt dette var kjøpt og betalt til en gråtkvalt kjøpmannsdatter på Sandnes. Det må vi kunne kalle et internasjonalt måltid.
Praten og diskusjonen gikk høylytt utover natten. Foto ble selvfølgelig diskutert. Verdensproblemene var enkle å løse. Klokken passerte tolv, regnet fortsatte og plaske ned. Fuktigheten hadde steget med så mange prosent at det nå var på tide å diskutere flyktningpolitikken i landet.
Vis jeg forstod alt rett ville noen at svenskene skulle holde seg i Sverige. Andre mente at de hvite burde bli gule, de gule svarte, de svarte hvite og de røde brune. Med egne øyne så jeg til og med tre mann som drakk av de brune, mens de mer kultiverte drakk rødvin med og uten stett. Med andre ord, en fargerik kveld.
En av klubbens medlemmer kunne til og med fortelle, med dyp alvorlig røst, at han hadde vært i syden og drukket Wunderbaum. Da ble jeg imponert, Wunderbaum har jeg alltid forbundet ned Volvo Amason og Varhaug-Mercedes (Ford Granada 82-modell).
Andre av klubbens medlemmer pleide å ta seg en liten Underberger på syden turene.
Tror dere ikke at vi hørte gjøken også før vi gikk til ro.
Lørdags morgen våknet vi til en strålende dag med midnattssolen høyt på himmelen. Dette måtte bare bli en bra fotodag, men først ville jeg ha meg litt frokost. Jeg la ned mye penger, stolthet og overtidsarbeid i å skape meg et kulinarisk høydepunkt. Hemmeligheten er ferske råvarer. Måltidet bestod av en nydelig utsikt over havet, levende rosa lys på bordet, fyr i ovnen, Julie Ege liggende på skinnfellen foran peisen, et glass melk, to tørre kneip skiver med Nora bringebærsyltetøy, nylaget av 100 rene pene husmødre, med like rene, pene og hvite forkle, mens de sang ”Se der går Norges blomsterdal”.
Der og da skjedde det, jeg var akkurat kommet så langt ned i midt Duralex glass at jeg kunne lese ”Made in France”. Elgen brølte og den var nærme. Det var nesten som den stod inne i stua. Mitt fredelige kulinariske øyeblikk var plutselig over.
Dette måtte bare bli en vellykket dag. Klokken var ikke passert elleve enda og vi hadde allerede hørt gjøken og elgen. Elg i solnedgang er kanskje ikke så sjelden i dyreparken i Kristiansand, men elg i solnedgang på Karmøy er ikke noe dagligdags syn. Dette måtte vi prøve å få på film.
Ferkingstad havn var første plassen vi begynte å lete. Her møtte vi Kallen utkledd som lokal fisker med oransje regnjakke og grønn sydvest. Han passet rett inn i miljøet og det var akkurat det som var hensikten hans også. Han så ut som en innlandsfisker som kom rett fra vårsildfisket på Fiskeribanken og Doggerbanken, med fare for full storm og oppsigelser i Sparebanken Nord. Samt lavt skydekke over meldingen om kugalskap i Jordbruksbanken. Der han hadde pilket to hekto reker på stampen og resten på juksa. Med dette antrekket mente han å komme lettere i kontakt med lokalbefolkningen. Tanken var god den, men det ble med tanken. Kallen måtte stille som modell for oss. Etter å ha tatt 30-40 filmer av Karl Fisker satte vi kursen mot Beiningen. Dette gjorde vi på tross av høylytte protester fra modellen. Kallen var fast bestemt på at vi skulle ta noen hundre bilder til av han før vi kjørte videre.
Beiningen er det lite samfunn som ligger helt for seg selv på Karmøy. En idyllisk plass bestående av 6-7 hvitmalte hus og et fyr. Her bor en svært rik mann. Kanskje han er halvbror til Røkke, bare med et litt annet etternavn. PRIVAT med store bokstaver heter han. Han eide parkeringsplassen, veien, en port av simpelt materiale, flere små trebygninger, fyret m.m.
Ikke bare var han rik denne kjekke jappegutten, som helt sikkert glir rundt i teddyforte vest, med tilslørt slips og gjennomtrekk i bilen. Han måtte selvfølgelig vise det også. Svære skilt med navnet sitt hadde han satt opp over alt.
Det ble vanskelig for oss verdensvante globetrotter å bestige Beiningen. Per Privat hadde stengt det meste. Til slutt, med litt list og lempe, greide vi å lure han Per. Vi fant oss en åpning i et råttent hushjørne som vi fikk ålet oss gjennom. Deretter fortsatte vår fotojakt, her ble noen ruller med film raskt eksponert før sulten innhentet oss.
Vi kom oss vekk uten noe dramatisk møte med Per Privat.
Klokken 17.00 var grillen klar. Klokken 17.15 var vi klar. Det var på tide med mer fotografering. Noen lå og fotograferte blomster. Andre tok bilder av havet. 2 mann hadde allerede begynt å snakke utenlandsk, mens John B stod og lo.
Oddvar og undertegnede tok fotoutstyret på ryggen, godt humør på indrelommen og satte kursen mot havkanten. Her satt vi og småpratet, skrøyda og løy om alle de gode bildene som vi enda ikke hadde tatt.
Det gode livet i indrelommen nærmet seg slutten og vi så lyset. Regnbuen også. Men da Rune Rudberg dukket opp lang uti horisonten, og vi tydelig kunne høre han synge ”Ut mot havet”, vart vi skremt……det var på tide for oss å komme lenger inn på land.
Denne kvelden ble roligere. Noen satt og småpratet. Noen slappet av før de gikk og la seg, mens andre stod og sov.
Søndagen kom med vasking og klargjøring av hyttene. De spindelvevene som var da vi kom, lot vi være i fred. Romkameraten min, han Trygve fikk også leve videre.
Nå gjenstod bare litt fotografering. Vi måtte få ut den siste krampen i fotofingeren før hjemveien begynte.
Vi ankom Skudeneshavn et par timer før ferjen gikk. Tiden ble benyttet til å rusle gjennom Søragadå, videre til puben i Skudenes. Ferden hjem var begynt, men først av alt skulle vi slappe av her på den internasjonalt kjente puben Lanternen. Vi nøt det gode liv og atmosfæren fra det yrende, pulserende nattelivet fra kjendisene, mangemillionærene og småborgerne i Skudeneshavn.
Her satt vi, de fremadstormende, verdensvante globetrotter, og nesten samtidig forstod vi at AKKURAT NÅ BEFANT VI OSS MITT I VERDENS NAVLE.
